i det stille.
Små øyeblikk du ikke engang stopper opp for, de passerer så momentant at inntrykkene samles til minnespor du ikke visste du hadde. Kunnskap du ser, oppfatter én gang, kan hentes frem igjen ved enkle lukter. Og om du tenker tilbake på alt som har vært, så går filmen fort igjennom masse. Et overblikkbilde.
Millionervis av frakterte minner samlet opp i din livshistorie, til ett liv.
Noen sekunder av filmen du nå spiller av i hodet ditt er det vanskelige. Det som virket umenneskelig eller kanskje var det, er det. Men i summen av alt. I den lille kortfilmen som er deg. I ditt haiku dikt. Nevnes det? Hvor mange bokstaver får det? Hvor mye spilletid?
Hvor mye stikker det?
Noe stikker dypt, men ikke så lenge. For selv om resten blir preget så, så er det ikke alt.
Om mitt liv er et haiku-dikt, så skal jeg si meg fornøyd.
Om lille, hverdagslige meg får peke på evigheten.
Om mine turbulenser vil bli tilnærmet null og jeg bare får to linjer til å beskrive mitt liv.
Ta da ikke med mine prestasjoner, mine nederlag eller festligheter.
Fortell da om det lille som sa
noe uendelig om alt annet.
