Skygger der bagen stod.

Det er skygger der bagen stod,
den er der ikke mer.
Alltid på reise, aldri hjemme noe sted.

Kanskje kommer den tilbake,
men det en annen gang.
"Videre, videre" Er dens hvileløse sang.

"Hva er det du sier? Ikke hjemme noe sted?
Men hvor er det da du kom fra?
Og hvor bærer du avsted?"

Hvor jeg lander, vet jeg ikke.
Hvor jeg var, er ikke mer.
Og om det er, er jeg velkommen,
men bare innom før jeg drar avsted.

Hører ikke hjemme,
jeg er bare på besøk.
Mine skygger er så lange,
stødig ro er nå mitt søk.

Lang, lang reise
for bagen som vil hjem,
men først må hjemmet finnes,
det er lang, lang vei igjen.

Dedikert til alle dem som fremdeles bor i bagen.

Livet er et haiku-dikt

Det foregår med alt sitt leven,

i det stille.

Små øyeblikk du ikke engang stopper opp for, de passerer så momentant at inntrykkene samles til minnespor du ikke visste du hadde. Kunnskap du ser, oppfatter én gang, kan hentes frem igjen ved enkle lukter. Og om du tenker tilbake på alt som har vært, så går filmen fort igjennom masse. Et overblikkbilde.

Millionervis av frakterte minner samlet opp i din livshistorie, til ett liv. 

Noen sekunder av filmen du nå spiller av i hodet ditt er det vanskelige. Det som virket umenneskelig  eller kanskje var det, er det. Men i summen av alt. I den lille kortfilmen som er deg. I ditt haiku dikt. Nevnes det? Hvor mange bokstaver får det? Hvor mye spilletid?

Hvor mye stikker det?

Noe stikker dypt, men ikke så lenge. For selv om resten blir preget så, så er det ikke alt. 

Om mitt liv er et haiku-dikt, så skal jeg si meg fornøyd.

Om lille, hverdagslige meg får peke på evigheten. 

Om mine turbulenser vil bli tilnærmet null og jeg bare får to linjer til å beskrive mitt liv.

Ta da ikke med mine prestasjoner, mine nederlag eller festligheter.

Fortell da om det lille som sa

noe uendelig om alt annet.

Hvitløk, Ingefær og c vitaminer

Nå er jeg lei. Lei av å være syk!
Så jeg følger hvert et lite kjerringråd. Hvitløk og rødløksbaserte middager. Ingefærte med sitronsaft. Masse drikke. C-vitaminer og (st)repsils. Alt går ned, litt etter litt, men alt går ned.

Jeg er blant dem som blir utrolig sytete de gangene jeg er syk. Sytete, stakkarslige meg.

Alt for mye å gjøre, alt for liten viljekraft. Føler meg litt maktesløs her nede. Uttømt og maktesløs. Syk.

Sånt skjer når en tar seg fri i ferie, og utsetter sykdom til den ikke klarer å vente mer. Skulle tatt den i ferien og blitt ferdig med den. Ikke nå. Nå er det tid for pågangsmot, ambisjoner levd ut, og høst.

Hvor jeg lengter etter å nyte høsten. Grå, regnfull, blader som danser. Melankoli og nyanser. Rutiner og vaner, jeg vil ha rutiner tilbake.

Kjære far, jeg har gjort alt jeg kan. Vær så snill å fjern denne sykdommen, hjelp meg med min viljestyrke og led meg inn i gode vaner, med mening.

Det sildrer på vinduet mitt, prikk.

Mange dråper, en og en kapper de om å treffe noe først. Se då! Se då!
"Jeg landet på en nesetipp, edda bedda deg", roper de til hverandre i det de dekker hele byen vår.

Hva gjør denne prikken glad?

Jeg er ingen regdråpe, og ser selv ingen signifikant glede ved å lande på noens nesetipp. Men så har jeg heller aldri prøvd.
Men jo, regn, regn er koselig. Regn minner meg om den gangen jeg, min far, søster og bror drakk kaffe og å kjeks i øse pøse regn. Min bonusmor og andre bror hadde løpt inn i campingvognen idet bøttevis av vann kappløp mot oss. Hvor vi lo!
Regn minner meg om å danse, hoppe i dammer, bryte ut av møster. Pause, full panikk og jeg bare står der, ser opp og får lyst å løfte armene opp. Slik som på coveret til filmen "Frihetens regn".

Såpebobler, men hvem kan unngå å smile av såpebobler?
Jada, jeg vet hvor vanskelig det er å få vekk salomerker fra klær og tepper, men de har så fine farger!

Mat, mat gjør meg glad. Eller for å være presis, god mat gjør meg glad. Dårlig mat derimot, nei det er nesten deprimerende.

Lyden av mine egne klikk klakk sko i det jeg krysser torgallmenningen til lyden av tre forskjellige gatemusikanter. Tre skjærende rytmer som tvinger meg til å velge, hvilke skal jeg gå etter?

Barnelatter, tenåringsjenter som bretter ut sine hemmeligheter til hverandre på bussen, oppmerksomhet, fri, ferier. :)
Jentefilmer der du har vondt i magen fordi de klarer å hale ut den gode, hjerteskjærende, scenen såå lenge før de endelig kysser.
Jentekveld med søstre, eller venninner, eller for all del, med kamerater og!
Presanger, kosekveld, familietid, høre mannen le høyt av det som skjedde på en av de tre skjermene.
Å se mine glad, det tror jeg er den største gleden jeg kan ha.

Hvilke størrelser har dere den i?

Nummer og mål, lite, stort, mye, mer, billig, dyrt. Eller det andre kaller det, shopping.
Det skal innrømmes at jeg liker shopping. Jeg liker å prøve noe som passer. Liker å tro at folk ser på meg og tenker, hun har kledd seg rett.
Få ganger shopper jeg med et bestemt plagg i tanken slik som idag. Penselskjørtet! Sort, formpasset, rett over knelangt, gjerne med noen detaljer, men ikke mange. Stilrent, klassisk, flatterende med ett øye på prisen og et annet på kvaliteten.
Sjeldent har jeg sett så mange tette skjørt på mote samtidig, klassiske sorte, eller i tweed, skinn, hvite, korte, hakke lengre, billige, dyre, midt på treet. Små, ekstra små.
Jeg er ikke blant de største, kvinnelige former, litt ekstra smør i maten, og ligger litt for ofte på sofa'n, men midt på treet vil jeg si. Utrygt å si det her i kalde nord, men jeg er faktisk fornøyd, ihvertfall idag.


"Hvilke størrelser fører dere?", spør jeg en av  de ansette som ser på meg og prøver å måle meg med blikket.
"Vi skal ha en her i 40, tror eg så at vi fikk en inn" svarer de mens de leter frem alt de har i 38 i samme slengen.

H&M skryter av å ha opp til str. 44, men oversetter det med den amerikanske str. 16, noe som kan sier å tilsvare en Cubus 40.

Kjoleinnkjøp i fjor sommer var et mareritt. Ja jeg er normalhøyde, men liker ikke vise rumpen til tilfeldig forbipasserende. De fleste kjoler viser en del mer kløft en jeg ville være komfortabel med å vise steder uten 18 års grense, for ikke å nevne steder over det også.
"De er ikke drøy på alle", forsvarer hodet mitt stille. Nei, det er sant. Men de er drøy på meg.

Tilbake til penselskjørtet. Jeg var inne på H&M, de hadde ikke min str. igjen. Jeg var på Lindex, de hadde ikke skjørt. Jeg dro til TittInn, de hadde den fineste, i lekker kvalitet, satt som et skudd, hadde kostet halve månedslønnen. Etter det gikk jeg inn på fem andre butikker før jeg gav opp.

Jeg ligger midt i mellom L og XL, spørs når på året, hvilke butikk, og om jeg skal bruke klærne sittende eller stående. Noen butikker går jeg ikke inn på, for jeg vet svaret på mitt første spørsmål.

"Hvilke størrelser fører dere?", spør jeg. Damen ser på meg, måler meg med øynene, og vips er jeg ute.
"Ikke din", skrek dine store kunstpauser, og jeg holder meg til å bare kjøpe topper fra nå av.

Vaffler og traktater

Jeg gikk hjem, gjennom byen, ikveld.
Der var de. Midt på Torgallmenningen stod de. Vaffel og traktatfolket. De finnes ennå!
Nostalgi, minner om historier fortalt, minner om kaffe og boller, teamturer, outreach og alle mine helter kommer strømmende tilbake.

Mamma pleide å synge "Gjør noen glad" på kjøkkenet, deretter bad hun oss gå ut å finne noen vi kunne gjøre noe for.

Smilene jeg så blant dem som fikk en vaffel, "Gratis?!", spør de. Ukjent dette ordet. Jeg smiler, jeg har sett traktater før, vaffler før, jeg kjenner menneskene som står her. Eller kanskje jeg ikke kjenner dem. Men jeg kjenner ei dame. Ei dame med tæl i. En dame som kan fortelle om den gang da. Den gang da mor og barn dro med seg xylofon og hjemmelagde lapper. På lappen stod det ord til oppmuntring, ord til rettlednig, ord til formaning.

Helter.

Noen går raskt forbi to dresskledde menn. Han ene har nettopp lært seg norsk, det klarte han på under 3 måneder. En bragd for en som kommer langveis fra. Den andre skal snart dra hjem igjen. Han har ikke vært hjemme på snart to år. Men de smiler.
Snakker. Ser. Ber.

Andre slukker lyset og gjemmer seg under vinduet. Så de oss? Tror du de vet at vi er her?
Det er sånt styr, jeg har ikke tid.
Hvorfor bryr de seg om hva jeg mener, om hva jeg tror? Jeg blander meg ikke opp i hva de gjør.

Rett metode? Rett middel? Teologisk korrekt? Reflektert? Dømmenede? Respektløst?

Eller noen som endelig ser. Som ihvertfall ønsker å se.

Misforstå meg rett. Ikke alle med traktater har gode traktater. Ikke tror jeg på alt. Men stolt blir jeg.
Stolt av å kunne sanger om å glede andre, stolt av mine søstre og brødre som ser, min mor og mormor som ser, min far som ser.
Stolt av å ha vokst opp i en familie større enn livet. Stolt av den Gud og far som har holdt meg, sett meg, grepet tak i meg, gitt meg ord til oppmuntring og en vaffel på veien hjem.

Kjære far, takk for de som tør å stå alene, stå sammen, takk for at du hjelper oss hver dag. Forandrer oss og bevarer oss. Du er større enn livet. Du er den Gud som ser.

Om jeg kunne tatt tilbake...

Hadde jeg gått tilbake, endret det jeg har gjort, sagt, endret min historie?
Mine feil er mange. Veldig mange. Noen store også.
Jeg har vokst, ihvertfall litt. Livet skjedde, slik det gjør med alle, og også meg. Hadde jeg tatt det tilbake om jeg kunne?
Håper ikke det, tror ikke det.
Ikke fordi jeg er noe spesielt glad for hvem jeg har blitt, eller hvor jeg har vært. Heller ikke fordi livet har vært vondere en hva det er, det har bare vært.
Mye godt.
Gode minner.
Gode venner.
Fantastisk familie.

Også nå.

Stress, ja. Det vil det alltid være. Gresset er rett og slett aldri grønnere på den andre siden.

Hadde jeg dratt tilbake?
Nei.
Vil jeg hoppe over tiden jeg er i?
Nei.

Vil det hjelpe meg å endre på bloggen, slette ut alt og erstatte med nytt?
Nei, mest sannsynlig ikke.
Men jeg gjør det likevel. Bare fordi.

"Intet er nytt under solen" - Forkynneren.