Vaffler og traktater

Jeg gikk hjem, gjennom byen, ikveld.
Der var de. Midt på Torgallmenningen stod de. Vaffel og traktatfolket. De finnes ennå!
Nostalgi, minner om historier fortalt, minner om kaffe og boller, teamturer, outreach og alle mine helter kommer strømmende tilbake.

Mamma pleide å synge "Gjør noen glad" på kjøkkenet, deretter bad hun oss gå ut å finne noen vi kunne gjøre noe for.

Smilene jeg så blant dem som fikk en vaffel, "Gratis?!", spør de. Ukjent dette ordet. Jeg smiler, jeg har sett traktater før, vaffler før, jeg kjenner menneskene som står her. Eller kanskje jeg ikke kjenner dem. Men jeg kjenner ei dame. Ei dame med tæl i. En dame som kan fortelle om den gang da. Den gang da mor og barn dro med seg xylofon og hjemmelagde lapper. På lappen stod det ord til oppmuntring, ord til rettlednig, ord til formaning.

Helter.

Noen går raskt forbi to dresskledde menn. Han ene har nettopp lært seg norsk, det klarte han på under 3 måneder. En bragd for en som kommer langveis fra. Den andre skal snart dra hjem igjen. Han har ikke vært hjemme på snart to år. Men de smiler.
Snakker. Ser. Ber.

Andre slukker lyset og gjemmer seg under vinduet. Så de oss? Tror du de vet at vi er her?
Det er sånt styr, jeg har ikke tid.
Hvorfor bryr de seg om hva jeg mener, om hva jeg tror? Jeg blander meg ikke opp i hva de gjør.

Rett metode? Rett middel? Teologisk korrekt? Reflektert? Dømmenede? Respektløst?

Eller noen som endelig ser. Som ihvertfall ønsker å se.

Misforstå meg rett. Ikke alle med traktater har gode traktater. Ikke tror jeg på alt. Men stolt blir jeg.
Stolt av å kunne sanger om å glede andre, stolt av mine søstre og brødre som ser, min mor og mormor som ser, min far som ser.
Stolt av å ha vokst opp i en familie større enn livet. Stolt av den Gud og far som har holdt meg, sett meg, grepet tak i meg, gitt meg ord til oppmuntring og en vaffel på veien hjem.

Kjære far, takk for de som tør å stå alene, stå sammen, takk for at du hjelper oss hver dag. Forandrer oss og bevarer oss. Du er større enn livet. Du er den Gud som ser.

Om jeg kunne tatt tilbake...

Hadde jeg gått tilbake, endret det jeg har gjort, sagt, endret min historie?
Mine feil er mange. Veldig mange. Noen store også.
Jeg har vokst, ihvertfall litt. Livet skjedde, slik det gjør med alle, og også meg. Hadde jeg tatt det tilbake om jeg kunne?
Håper ikke det, tror ikke det.
Ikke fordi jeg er noe spesielt glad for hvem jeg har blitt, eller hvor jeg har vært. Heller ikke fordi livet har vært vondere en hva det er, det har bare vært.
Mye godt.
Gode minner.
Gode venner.
Fantastisk familie.

Også nå.

Stress, ja. Det vil det alltid være. Gresset er rett og slett aldri grønnere på den andre siden.

Hadde jeg dratt tilbake?
Nei.
Vil jeg hoppe over tiden jeg er i?
Nei.

Vil det hjelpe meg å endre på bloggen, slette ut alt og erstatte med nytt?
Nei, mest sannsynlig ikke.
Men jeg gjør det likevel. Bare fordi.

"Intet er nytt under solen" - Forkynneren.