Å klø eller ikke klø...

Det har gått en uke siden vi kom hit, og det har skjedd veldig mye på denne uken. Vi har besøkt hellige steder, historiske steder, vi har shoppet, leitet etter det moderne Jerusalem og vi har hørt på forelesninger. Jeg har hjulpet andre å lage religiøse hodeplagg fra ett enkelt skjerf, og vi har spilt masse kort.

Det har vært kokvarmt midt på dagen men ganske kjølig på kveldene. Maten er bedre enn jeg husket fra sist jeg var her og vi begynner å bli ganske godt kjent med hverandre.

Idag ble de andre så godt kjent med meg at de fikk se hypokonder, syns-synd-på-meg syndromet mitt som slår inn når noe plager meg mer enn normalt.
Det begynte vel i går kveld. Jeg skulle sole håret mitt med sitron i det for å skynde blekningsprosessen (lei av å være brunette). Jeg hadde fått ett par myggstikk fra før, men i løpet av kvelden ble det ny rekord. Da jeg la meg i natt var store deler av armene mine og noen deler av føttene mine dekket av myggstikk. Jeg anslo ca. 75 stikk. Da skuddet før bønneropet ved daggry (ca. 3.00) tok til, våknet jeg og fikk absolutt ikke sove igjen. Klokken ble fire, klokken ble fem. Da orket jeg ikke å ligge i sengen mer og jeg tok en allergipille, stod opp, kledde på meg og satt meg inn i resepsjonen hvor det er internett. Mine snap-venner fikk et deprimert, og trøtt syns-synd-på-meg bilde. Jeg sjekket mail, facebook, nettaviser og facebookspill før klokken ble 7 og jeg gikk og la meg igjen.

Da jeg stod opp igjen kl. 8.45 var alt bare mye verre. Alt klødde. De som så meg fortalte meg at det ikke var sikkert det var myggstikk. Kanskje det var sengedyr? Kanskje jeg er allergisk mot noe nytt? Kanskje det er soleksem?

Jeg bestemte meg for å ta et bad, gå på apoteket og ellers holde meg inne resten av dagen. Så her er jeg.
På apoteket sa de at jeg var allergisk mot innsektsbitt og gav meg myggspray, og en krem som skulle hjelpe på utslettene. Den kremen gjør noe ihvertfall, men jeg vet ikke enda om det blir verre eller bedre. Det bare klør.

Jeg skal prøve mitt bese å ikke røre stikkene/bittene, men kroppen min finner stadig mer kreative måter å lure meg til å klø meg selv på.

Bilder og dypere forklaringer på hva vi har gjort og sett kommer nok senere. Nå har jeg nok med å synes synd på meg selv og å prøve å overbevise meg selv om å ikke la neglene mine skrape opp alle de rød flekkene på kroppen min.

Litt mer.

Forelesninger, vandring og utforskning av byen.
Bli bedre kjent med hverandre. Høre på hverandres historier. Latter, undring, gå, vi går mye.
Skrive kort, skatt du får det snart.
Lesing, litt.
Savning, litt.
Mer blogging?
Seinere.

Og solen stod opp andre dagen.

Solen har stått opp og gått ned den første dagen, og igjen begynt sin bane.

Intet er nytt under solen står det et sted i forkynnerne, og det kan nok være, men i mikroperspektiv så er det enda mye nytt for meg. Vi våknet, vi spiste, vi lo, ble kjent med nye mennesker, pugget navn og så bygningen vi hadde sett før (enten på bilder eller face to brick). Noe er kjent for oss, for meg. Jeg har pugget navn før, men disse navnene er nye. Jeg har ledd, men ler av nye poeng, nye samtaler nye minner.

Etter frokost dro vi til Caspari senteret, et senter for jøder som tror på Jesus som messias, messianske jøder, og misjon mot disse. Her hørte vi en nordmanns perspektiv på den messianske bevegelsen, dens utbredelse og særtrekkene med denne formen for Jesustro.
Jeg har her bevisst unngått å kalle dem kristne da dette er noe de selv ikke vil betegnes som.

Etterpå skilte tre av oss seg, fra gruppen, for å finne et lokalt bakeri. Der spiste vi lunsj.

Rett ovenfor bakeriet ligger det lokale markedet. Der selges det frukt, grønnsaker, nøtter, tørket frukt, krydder og mye annet godt og praktisk. Det skal her nevnes at frukt og grønt smaker mer her. Tomatene smaker mer tomat, paprika mer paprika og kirsebær smaker bare mer enn de vi har i butikkene hjemme. Prisen er også mye lavere enn hjemme, selv med den kronekursen vi har nå.

Føttene førte oss gjennom markedet, sansene våre stoppet oss ved boder som fikk øynene og nesene våre interessert, smaksansene våre tok del i dansen i det vi førte frukt og grønnsaker til oss ved hjelp av følelsene våre. Ekte mat gir ekte opplevelser.

På kvelden dro vi på besøk til en moské i det palestinske området av Jerusalem, på oljeberget. Da kledde jentene seg i heldekkende klær (langt skjørt, topper med lange armer og hijab, eller andre former for hårdekkende plagg). Guttene gikk i langbukse og det varierte om de gikk med t-skjorte eller langermede skjorter.
Turen dit var tung og varm, inne i moské'en var det også varmt, men også veldig interessant. Der møtte vi imamen som svarte på spørsmålene våre, vi fikk bevitne kveldsbønnen og fikk smake en klissete honningkake.
På veien hjem fikk jeg være med på en av de samtalene som går dypt og setter seg fast i minnet. En av de samtalene hvor en underveis blir overrasket over hvor en står og hvordan en velger å definere seg selv.

Tilbake på herberget gikk samtalene over på snakk om musikk, film og disse samtalene dro ut mot natten hvorpå en og en gikk for å legge seg.
Tolv, israelsk tid, trakk de siste av oss tilbake for å møte puten atter en gang.

Og solen vendte oss igjen mot dag.

Ps: Bilder kommer.

Snart på tur.

Idag sitter jeg i stuen og tenker på at jeg skal være borte fra hjemmet mitt i over en måned. Jeg reiser på morgenen i morgen mot Israel, Jerusalem.
Jeg har vært i Israel tidligere. For fire år siden reiste jeg sammen med Bildøy Bibelskole og da besøkte vi store deler av Israel og Palestina på bare 10 dager! Ja Israel/Palestina er ikke stort, men det er så utrolig mye å se. Forestill deg Roma ganget med ti?
Det er helt utrolig hvor mye og hvor konsentrert historien og historiske utgravninger ligger i dette området. Ikke nok med det, men i tillegg har en et moderne land som ligger blant de beste på teknologiske nyvinninger og de har en levende industri. Så med det sagt vil jeg tro folk forstår at det var for mye å få med seg på så kort tid.
Også denne gangen er det historie, politikk og religion som er hovedtema for reisen. Jeg skal i løpet av den måneden jeg er er nede ta tre tipoengsfag. Jesus i Galilea, Jødedommen og det siste faget heter politikk og religion med fokus på midtøstenkonflikten.
Jeg har pakket, jeg har veid koffertene, jeg har begynt å lese på en del forhåndsstoff. Jeg har til og med satt opp en matplan, slik at jeg fremdeles er på Grete Roede selv om jeg er på tur. Ja, jeg tror jeg er forberedt.
Nå gjenstår kun rydding og vasking av leiligheten.
Får se når jeg finner på å blogge igjen.
Til da.
Ha en fin sommer.

Jeg fikk lov å holde deg

Priviligert, rørt, litt stolt, beæret, takknemmelig, heldig.
Jeg fikk lov å holde deg, tett i mine armer.
Jeg fikk lov å være den som tørket dine tårer.
Jeg fikk lov å høre på litt av din historie.
Jeg fikk lov å si til deg, at det er ingen skam å snu.

Alleslags mennesker, i forskjellige situasjoner. Noen har det travelt, andre de vil prate. Noen deler sorger, andre store gleder. Min jobb den er enkel, jeg skal smile, jeg skal nikke. Jeg skal høre, jeg skal se. Jeg skal selge mer.
I jobben min møter jeg mennesker. Mennesker som lever i dette livet. Jeg jobber på bensinstasjon, der har vi rom for alle.

I dag var det deg, du som satte spor, du som hjalp meg til å se at noe veldig lite kan bety så mye mer.
Livet har nok ikke vært din venn, men så har du kanskje ikke vært en venn mot det du heller. Små glimt av livet ditt lirkes av deg mens du prøver å bestemme deg for om du vil ha kaffe eller brus, prince eller petterøes, sjokolade eller hot dog.

"Det er ikke lett å være barn, men det er ikke lett å være voksen heller"
"Min eks gikk på piller, men det var no en god tid fordeom"
"Det sitter i kroppen, dette livet eg ha levd"
"Eg har en drøm, en vei ut av dette, pil  og bue, det vil eg prøve"

De lille kroppen din skjelver lett, og klarer ikke stå rett. Giften du har i deg gjør deg sløv, uthult og opphovnet. Huden din er rødblå, de tennene du har igjen stikker ut, noe du prøver å skjule med en serviett forran munnen din.

Jeg får lov å høre på, og hjerte mitt skjærer i magen min mens jeg lytter, nikker og svarer på det du spør om. Tilslutt er min vakt over, jeg er kledd i sivil, og følger deg ut. Røkesuget ditt er sterkt og du forteller meg om løftet du gav din far, du skulle komme deg på fote.

Jeg får lov å holde deg, tett i mine armer.
Jeg får lov å være den som tørker dine tårer.
Jeg får lov å høre på litt av din historie.
Jeg får lov å si at det ikke er for sent å snu.

En ting om gangen. Neste steg er å be om hjelp.
Du sier at du kommer tilbake med kopi av søknaden, jeg lover å være på plass  søndagen.

Jeg håper jo du kommer deg littegrann på vei. Ett steg i riktig retning er et stort et steg for deg. Ikke blir det enkelt,  det har det heller aldri vært. Men jeg er ihvertfall heldig som fikk lov å holde deg.

Skygger der bagen stod.

Det er skygger der bagen stod,
den er der ikke mer.
Alltid på reise, aldri hjemme noe sted.

Kanskje kommer den tilbake,
men det en annen gang.
"Videre, videre" Er dens hvileløse sang.

"Hva er det du sier? Ikke hjemme noe sted?
Men hvor er det da du kom fra?
Og hvor bærer du avsted?"

Hvor jeg lander, vet jeg ikke.
Hvor jeg var, er ikke mer.
Og om det er, er jeg velkommen,
men bare innom før jeg drar avsted.

Hører ikke hjemme,
jeg er bare på besøk.
Mine skygger er så lange,
stødig ro er nå mitt søk.

Lang, lang reise
for bagen som vil hjem,
men først må hjemmet finnes,
det er lang, lang vei igjen.

Dedikert til alle dem som fremdeles bor i bagen.

Livet er et haiku-dikt

Det foregår med alt sitt leven,

i det stille.

Små øyeblikk du ikke engang stopper opp for, de passerer så momentant at inntrykkene samles til minnespor du ikke visste du hadde. Kunnskap du ser, oppfatter én gang, kan hentes frem igjen ved enkle lukter. Og om du tenker tilbake på alt som har vært, så går filmen fort igjennom masse. Et overblikkbilde.

Millionervis av frakterte minner samlet opp i din livshistorie, til ett liv. 

Noen sekunder av filmen du nå spiller av i hodet ditt er det vanskelige. Det som virket umenneskelig  eller kanskje var det, er det. Men i summen av alt. I den lille kortfilmen som er deg. I ditt haiku dikt. Nevnes det? Hvor mange bokstaver får det? Hvor mye spilletid?

Hvor mye stikker det?

Noe stikker dypt, men ikke så lenge. For selv om resten blir preget så, så er det ikke alt. 

Om mitt liv er et haiku-dikt, så skal jeg si meg fornøyd.

Om lille, hverdagslige meg får peke på evigheten. 

Om mine turbulenser vil bli tilnærmet null og jeg bare får to linjer til å beskrive mitt liv.

Ta da ikke med mine prestasjoner, mine nederlag eller festligheter.

Fortell da om det lille som sa

noe uendelig om alt annet.

Hvitløk, Ingefær og c vitaminer

Nå er jeg lei. Lei av å være syk!
Så jeg følger hvert et lite kjerringråd. Hvitløk og rødløksbaserte middager. Ingefærte med sitronsaft. Masse drikke. C-vitaminer og (st)repsils. Alt går ned, litt etter litt, men alt går ned.

Jeg er blant dem som blir utrolig sytete de gangene jeg er syk. Sytete, stakkarslige meg.

Alt for mye å gjøre, alt for liten viljekraft. Føler meg litt maktesløs her nede. Uttømt og maktesløs. Syk.

Sånt skjer når en tar seg fri i ferie, og utsetter sykdom til den ikke klarer å vente mer. Skulle tatt den i ferien og blitt ferdig med den. Ikke nå. Nå er det tid for pågangsmot, ambisjoner levd ut, og høst.

Hvor jeg lengter etter å nyte høsten. Grå, regnfull, blader som danser. Melankoli og nyanser. Rutiner og vaner, jeg vil ha rutiner tilbake.

Kjære far, jeg har gjort alt jeg kan. Vær så snill å fjern denne sykdommen, hjelp meg med min viljestyrke og led meg inn i gode vaner, med mening.

Det sildrer på vinduet mitt, prikk.

Mange dråper, en og en kapper de om å treffe noe først. Se då! Se då!
"Jeg landet på en nesetipp, edda bedda deg", roper de til hverandre i det de dekker hele byen vår.

Hva gjør denne prikken glad?

Jeg er ingen regdråpe, og ser selv ingen signifikant glede ved å lande på noens nesetipp. Men så har jeg heller aldri prøvd.
Men jo, regn, regn er koselig. Regn minner meg om den gangen jeg, min far, søster og bror drakk kaffe og å kjeks i øse pøse regn. Min bonusmor og andre bror hadde løpt inn i campingvognen idet bøttevis av vann kappløp mot oss. Hvor vi lo!
Regn minner meg om å danse, hoppe i dammer, bryte ut av møster. Pause, full panikk og jeg bare står der, ser opp og får lyst å løfte armene opp. Slik som på coveret til filmen "Frihetens regn".

Såpebobler, men hvem kan unngå å smile av såpebobler?
Jada, jeg vet hvor vanskelig det er å få vekk salomerker fra klær og tepper, men de har så fine farger!

Mat, mat gjør meg glad. Eller for å være presis, god mat gjør meg glad. Dårlig mat derimot, nei det er nesten deprimerende.

Lyden av mine egne klikk klakk sko i det jeg krysser torgallmenningen til lyden av tre forskjellige gatemusikanter. Tre skjærende rytmer som tvinger meg til å velge, hvilke skal jeg gå etter?

Barnelatter, tenåringsjenter som bretter ut sine hemmeligheter til hverandre på bussen, oppmerksomhet, fri, ferier. :)
Jentefilmer der du har vondt i magen fordi de klarer å hale ut den gode, hjerteskjærende, scenen såå lenge før de endelig kysser.
Jentekveld med søstre, eller venninner, eller for all del, med kamerater og!
Presanger, kosekveld, familietid, høre mannen le høyt av det som skjedde på en av de tre skjermene.
Å se mine glad, det tror jeg er den største gleden jeg kan ha.

Hvilke størrelser har dere den i?

Nummer og mål, lite, stort, mye, mer, billig, dyrt. Eller det andre kaller det, shopping.
Det skal innrømmes at jeg liker shopping. Jeg liker å prøve noe som passer. Liker å tro at folk ser på meg og tenker, hun har kledd seg rett.
Få ganger shopper jeg med et bestemt plagg i tanken slik som idag. Penselskjørtet! Sort, formpasset, rett over knelangt, gjerne med noen detaljer, men ikke mange. Stilrent, klassisk, flatterende med ett øye på prisen og et annet på kvaliteten.
Sjeldent har jeg sett så mange tette skjørt på mote samtidig, klassiske sorte, eller i tweed, skinn, hvite, korte, hakke lengre, billige, dyre, midt på treet. Små, ekstra små.
Jeg er ikke blant de største, kvinnelige former, litt ekstra smør i maten, og ligger litt for ofte på sofa'n, men midt på treet vil jeg si. Utrygt å si det her i kalde nord, men jeg er faktisk fornøyd, ihvertfall idag.


"Hvilke størrelser fører dere?", spør jeg en av  de ansette som ser på meg og prøver å måle meg med blikket.
"Vi skal ha en her i 40, tror eg så at vi fikk en inn" svarer de mens de leter frem alt de har i 38 i samme slengen.

H&M skryter av å ha opp til str. 44, men oversetter det med den amerikanske str. 16, noe som kan sier å tilsvare en Cubus 40.

Kjoleinnkjøp i fjor sommer var et mareritt. Ja jeg er normalhøyde, men liker ikke vise rumpen til tilfeldig forbipasserende. De fleste kjoler viser en del mer kløft en jeg ville være komfortabel med å vise steder uten 18 års grense, for ikke å nevne steder over det også.
"De er ikke drøy på alle", forsvarer hodet mitt stille. Nei, det er sant. Men de er drøy på meg.

Tilbake til penselskjørtet. Jeg var inne på H&M, de hadde ikke min str. igjen. Jeg var på Lindex, de hadde ikke skjørt. Jeg dro til TittInn, de hadde den fineste, i lekker kvalitet, satt som et skudd, hadde kostet halve månedslønnen. Etter det gikk jeg inn på fem andre butikker før jeg gav opp.

Jeg ligger midt i mellom L og XL, spørs når på året, hvilke butikk, og om jeg skal bruke klærne sittende eller stående. Noen butikker går jeg ikke inn på, for jeg vet svaret på mitt første spørsmål.

"Hvilke størrelser fører dere?", spør jeg. Damen ser på meg, måler meg med øynene, og vips er jeg ute.
"Ikke din", skrek dine store kunstpauser, og jeg holder meg til å bare kjøpe topper fra nå av.