Og solen stod opp andre dagen.

Solen har stått opp og gått ned den første dagen, og igjen begynt sin bane.

Intet er nytt under solen står det et sted i forkynnerne, og det kan nok være, men i mikroperspektiv så er det enda mye nytt for meg. Vi våknet, vi spiste, vi lo, ble kjent med nye mennesker, pugget navn og så bygningen vi hadde sett før (enten på bilder eller face to brick). Noe er kjent for oss, for meg. Jeg har pugget navn før, men disse navnene er nye. Jeg har ledd, men ler av nye poeng, nye samtaler nye minner.

Etter frokost dro vi til Caspari senteret, et senter for jøder som tror på Jesus som messias, messianske jøder, og misjon mot disse. Her hørte vi en nordmanns perspektiv på den messianske bevegelsen, dens utbredelse og særtrekkene med denne formen for Jesustro.
Jeg har her bevisst unngått å kalle dem kristne da dette er noe de selv ikke vil betegnes som.

Etterpå skilte tre av oss seg, fra gruppen, for å finne et lokalt bakeri. Der spiste vi lunsj.

Rett ovenfor bakeriet ligger det lokale markedet. Der selges det frukt, grønnsaker, nøtter, tørket frukt, krydder og mye annet godt og praktisk. Det skal her nevnes at frukt og grønt smaker mer her. Tomatene smaker mer tomat, paprika mer paprika og kirsebær smaker bare mer enn de vi har i butikkene hjemme. Prisen er også mye lavere enn hjemme, selv med den kronekursen vi har nå.

Føttene førte oss gjennom markedet, sansene våre stoppet oss ved boder som fikk øynene og nesene våre interessert, smaksansene våre tok del i dansen i det vi førte frukt og grønnsaker til oss ved hjelp av følelsene våre. Ekte mat gir ekte opplevelser.

På kvelden dro vi på besøk til en moské i det palestinske området av Jerusalem, på oljeberget. Da kledde jentene seg i heldekkende klær (langt skjørt, topper med lange armer og hijab, eller andre former for hårdekkende plagg). Guttene gikk i langbukse og det varierte om de gikk med t-skjorte eller langermede skjorter.
Turen dit var tung og varm, inne i moské'en var det også varmt, men også veldig interessant. Der møtte vi imamen som svarte på spørsmålene våre, vi fikk bevitne kveldsbønnen og fikk smake en klissete honningkake.
På veien hjem fikk jeg være med på en av de samtalene som går dypt og setter seg fast i minnet. En av de samtalene hvor en underveis blir overrasket over hvor en står og hvordan en velger å definere seg selv.

Tilbake på herberget gikk samtalene over på snakk om musikk, film og disse samtalene dro ut mot natten hvorpå en og en gikk for å legge seg.
Tolv, israelsk tid, trakk de siste av oss tilbake for å møte puten atter en gang.

Og solen vendte oss igjen mot dag.

Ps: Bilder kommer.